Litt katt og litt migrenedagbok: Hjelp til husarbeidet

Den siste uka har plutselig Zora bestemt seg for at hun er lei av å være kattunge og har begynt en vekstperiode aldri tidligere sett maken til. Jeg og André syns nesten vi ser forskjeller fra dag til dag og hun kommer nærmere og nærmere størrelsen og formen hun skal ha som voksen. Ikke bare har hun blitt lengre og høyere, men hun vokser litt "inn i" seg selv og fylles ut. Ikke noe mer klossete kattungekropp her i gården nei, nå er vi raskt på vei mot en elegant og vakker ung kattedame-kropp og forandringen har hun visst tenkt å ta over helga.

Det åpne og smått forvirrede uttrykket i kattunge-ansiktet er også forsvunnet og erstattet med ett bestemt og verdig uttrykk. Hun har gått fra "Er det mat snart?? Nå?? Nå?? Nå?????" til "Finn frem noe godt. Nå."

Jeg mistenker at det er litt sånn å ha tenåringer i huset, som plutselig spretter i været og har egne meninger om alt mulig. Det gikk nesten bokstavelig talt over natten fra at jeg kunne løfte henne uten problem med en hånd til at hun er som en voksen katt å løfte. Ikke tung, men ikke de 5 grammene hun kjentes ut som da hun kom hit... Ikke noe man kan koste opp med en hånd lengre. Vi visste jo at hun skulle bli voksen men ikke fra èn time til en annen!

Oppførselen er også litt mer moden. Istedet for at hun skal ligge heeeelt inntil hele tiden for å sove så sover hun mye mer alene på den andre sofaen. Til stor sorg for oss såklart. Det hender vi er og henter i henne, og da kan hun sove på fanget eller magen i lang tid. Av og til kommer hun også og legger seg inntil, mest for å glede oss tror jeg, og hun hopper over til sofaen ganske fort.

Den søte kattungen som ventet til vi sto opp selv om vi sov lenge i helgene er også borte. Nå er det streng beskjed om å stå opp så snart hun syns det har gått for lenge. Helst klokka 6, som er når vi står opp til hverdags. Om vi er veldig stille og holder ut lenge nok så gir hun seg og da kan vi være så heldige å få fred helt til klokka 8.30. Men da er det slutt! På lørdag var jeg opp og la meg på sofaen 8.30 med ett håp om at hun skulle gi seg og jeg kunne sove litt på sofaen. Men hun visste godt at det var igjen noen på soverommet og var ikke fornøyd før vi begge var stått opp. Så satt vi begge da med smale øyne med blå ringer under og myste på Zora, som hadde doblet i størrelse siden vi la oss. Hun hoppet opp i den andre sofaen og la seg fornøyd til å sove. Alene.

Heldigvis har ikke lekelysten og viljen til å "hjelpe til" endret på seg, og da er egentlig alt i orden! I går satt jeg og brettet noen store håndduker på stuegulvet da Zora tok løpefart og hoppet inn for å hjelpe til. Det er gøy at hun fremdeles er så ivrig på å leke... men det føltes litt tryggere før hun doblet i størrelse. Når du er vant til at en liten kattunge sklir inn i deg bakfra også plutslig kommer den nye, større og forbedret utgave Zora.. det er lov å slippe håndduken og bare la katten ta over arbeidet!